Om å være for å lære – noen studenters erfaringer med å skrive, tenke og lære

Abstract

Artikkelen drøfter forholdet mellom det å skrive, tenke og lære. Jeg har intervjuet 10 studenter fra en videreutdanning i veiledning om deres erfaringer med sitt skrivearbeid. Studentene på denne videreutdanningen oppfordres til å ta egne valg med hensyn til skrivesjanger, litteratur med mer.

I undersøkelsen som artikkelen bygger på forteller studentene om hvordan skrivehandlinger og andre handlinger stimulerer tenkningen. Gjennom fortellingene trer tenkningen fram som et kroppslig samspill. Slik får vi en forståelse av betingelsene for dette samspillet, og dermed også av betingelsene for tenkningen og læringen. Disse kan vi knytte til det å være; vår eksistens. Her er det to sentrale begreper: autonomi og anerkjennelse. For studentene er det å ha autonomi viktig, men kanskje er det å anerkjennes som autonome individer viktigere. Videre opplever studentene at anerkjennelse generelt, altså det å bekreftes som den de mener at de er, skaper motivasjon og mestring. Studentene styrkes i sitt selvforhold. Når studentene opplever at meningen skapes gjennom skrivearbeidet, kan det også forstås som anerkjennelse: De får seg selv bekreftet gjennom teksten, og de styrkes i sitt selvforhold.

Læringsperspektivet som meisles ut er dermed følgende: Vi forstår og lærer når vi er, og når vi anerkjennes som den vi er.